Bounty-folkenes øy
by Charles Nordhoff & James Norman Hall | Literature & Fiction |
ISBN: none Global Overview for this book
ISBN: none Global Overview for this book
Registered by CathrineB of Hønefoss, Buskerud fylke Norway on 10/3/2015
This book is in a Controlled Release!
This book is in a Controlled Release!
1 journaler for this copy...
Forfatternes forord:
"Mytteristene fra "Bounty" slo seg ned på Pitcairn-øya i året 1790. I 1808 ble tilfluktsstedet deres oppdaget av kaptein Mayhew Folger på den amerikanske selfangerskuta "Topaz". Gjennom ham var det verden fikk kjennskap til hvor det var blitt av de forsvunne sjøfolkene.
Mange forskjellige og innbyrdes motstridende beretninger er blitt bevart om det som hendte i de atten mellomliggende årene. Den direkte eller indirekte kilde til dem alle var Alexander Smith (eller John Adams, som han senere kalte seg), den eneste gjenlevende av "Bounty"-mennene da kaptein Folger besøkte øya. Smith fortalte historien først til Folger, senere til kapteinene Staines og Pipon i 1814, så til kaptein Beechy i 1825, og endelig i 1829 til J. A. Moerenhout, forfatteren av Voyages aux Iles du Grand Océan. Senere beretninger er skrevet av Walter Broodie i 1850 på grunnlag av det som Arthur, Matthew Quintals sønn, fortalte forfatteren - og av Rosalind Young i hennes Story of Pitcairn Island. I Rosalind Youngs bok er en del grufulle detaljer, meddelt henne av Eliza, John Mills' datter, som oppnådde den høye alderen tre og nitti år.
Hver av disse beretningene avviker fra de andre. Og alle inneholder motsigelser og urimeligheter som neppe kan være i samsvar med det som virkelig har foregått. Etter grundig studium av alle beretningene har forfatterne derfor gjengitt hendingene i den rekkefølgen som er mest sannsynlig.
Historien om disse første årene er tragiske. Femten menn og tolv kvinner av to vidt forskjellige raser ble ført sammen på en liten, øde øy. etter et par tiår var det mange barn på øya, men av voksne var bare en mann og ti kvinner i live. Av de seksten andre hadde femten fått en voldsom død. Når det gjelder disse kjensgjerninger stemmer alle kilder overens. Noen steder i fortellingen flyter mye blod, men det skyldes ikke forfatternes fantasi. Det var slik.
Men utgangen på disse første, urofylte årene var også merkelig. Alle som besøkte Pitcairn-øya i årene fra 1808 utover, var enige om at kolonien på den tiden ga inntrykk av å være et paradis på jorden."
"Mytteristene fra "Bounty" slo seg ned på Pitcairn-øya i året 1790. I 1808 ble tilfluktsstedet deres oppdaget av kaptein Mayhew Folger på den amerikanske selfangerskuta "Topaz". Gjennom ham var det verden fikk kjennskap til hvor det var blitt av de forsvunne sjøfolkene.
Mange forskjellige og innbyrdes motstridende beretninger er blitt bevart om det som hendte i de atten mellomliggende årene. Den direkte eller indirekte kilde til dem alle var Alexander Smith (eller John Adams, som han senere kalte seg), den eneste gjenlevende av "Bounty"-mennene da kaptein Folger besøkte øya. Smith fortalte historien først til Folger, senere til kapteinene Staines og Pipon i 1814, så til kaptein Beechy i 1825, og endelig i 1829 til J. A. Moerenhout, forfatteren av Voyages aux Iles du Grand Océan. Senere beretninger er skrevet av Walter Broodie i 1850 på grunnlag av det som Arthur, Matthew Quintals sønn, fortalte forfatteren - og av Rosalind Young i hennes Story of Pitcairn Island. I Rosalind Youngs bok er en del grufulle detaljer, meddelt henne av Eliza, John Mills' datter, som oppnådde den høye alderen tre og nitti år.
Hver av disse beretningene avviker fra de andre. Og alle inneholder motsigelser og urimeligheter som neppe kan være i samsvar med det som virkelig har foregått. Etter grundig studium av alle beretningene har forfatterne derfor gjengitt hendingene i den rekkefølgen som er mest sannsynlig.
Historien om disse første årene er tragiske. Femten menn og tolv kvinner av to vidt forskjellige raser ble ført sammen på en liten, øde øy. etter et par tiår var det mange barn på øya, men av voksne var bare en mann og ti kvinner i live. Av de seksten andre hadde femten fått en voldsom død. Når det gjelder disse kjensgjerninger stemmer alle kilder overens. Noen steder i fortellingen flyter mye blod, men det skyldes ikke forfatternes fantasi. Det var slik.
Men utgangen på disse første, urofylte årene var også merkelig. Alle som besøkte Pitcairn-øya i årene fra 1808 utover, var enige om at kolonien på den tiden ga inntrykk av å være et paradis på jorden."
En lettlest og velskrevet historie. Deler av historien er riktignok tragisk, men det er likevel interessant å lese om hvordan de klarte seg på Pitcairnøya.
Håper boka faller i smak.
----
Du har funnet en gratis og reisende bok. Den ønsker å reise rundt og finne nye lesere.
Denne boka er registrert her på Bookcrossing.com slik at reisen dens kan følges. Hvis du har funnet boka vil jeg sette pris på om du kunne skrive et "journalinnlegg", selv om du ikke leser boka. Journalinnlegget kan skrives anonymt om du ønsker det.
----
Du har funnet en gratis og reisende bok. Den ønsker å reise rundt og finne nye lesere.
Denne boka er registrert her på Bookcrossing.com slik at reisen dens kan følges. Hvis du har funnet boka vil jeg sette pris på om du kunne skrive et "journalinnlegg", selv om du ikke leser boka. Journalinnlegget kan skrives anonymt om du ønsker det.
