Paperbackutgave fra Aldus/Bonniers.

Fra baksiden:

''Med Dvärgen har Pär Lagerkvist skapat en av litteraturens stora typiska gestalter, i sitt slag jämförbar med don Quixote, madame Bovary, Oblomov eller Peer Gynt. Man kan i honom, om man så vill, i avslöjande karikatyr känna igen en av den nutida historiens giganter; men vi kan också, och det betyder mer, i honom känna igen drag från människor vi dagligen möter och från oss själva. Samtida svensk litteratur äger ingen motsvarighet till denna geniala analys av ondskans väsen, som är så obarmhärtig klarsynt, konsekvent och ändå mångskiftande och rikt sammansatt.'
Sten Selander i Sv.D.'

Lagerkvist vant Nobelprisen i litteratur for denne boka.

Jeg kjøpte nok boka på enten et loppemarked eller en brukthandel et sted. :-)

Jeg har ikke lest dette eksemplaret, men jeg har lest boka. Da skrev jeg dette om den:

Dette er en bok som er ganske vanskelig å beskrive. Må oppleves. :-) Jeg syntes den var tung å lese, men vet ikke egentlig hva jeg skal si at grunnen var til det. Det må vel ha vært det ganske gammeldagse språket, for vanligvis har jeg ikke noen som helst problemer med å lese svensk. Men denne boka var ganske tung ... selv om det ikke sier noe som helst om den litterære kvaliteten, for jeg synes det var en meget velskrevet og gripende bok.

Historien foregår på ukjent sted til ukjent tid. :-) Dvs, det blir aldri sagt hvor og når det er, men jeg antar at det er i en italiensk bystat, mer eller mindre fiktiv, på 1500- eller 1600-tallet. Fortelleren er en mann av ukjent alder som er dverg. Faktisk anser han seg ikke egentlig for å være mann i det hele tatt - dvs, ikke menneske - han er dverg, 'ett annat släkte än mänskosläktet'. Han er tjener hos fyrsten som hersker over denne ikke navngitte bystaten. Fyrsten er en stor mann, synes han, og han er stolt av 'att vara dvärg hos en sådan furste'. Fyrstinnen derimot er en skitten skjøge, hun er utro mot fyrsten og han forakter henne dypt og inderlig. Eller ... ?

Boka er lagt opp som en serie udaterte dagboksnotater. Fortelleren nedtegner hendelser ved hoffet og i byen, i sitt eget liv men egentlig mer i andres. Som det misfosteret datiden dessverre anså enhver dverg for å være har han ikke noe særlig til liv. Men han sier seg være aldeles fornøyd. Faktisk er han på mange måter selv skyld i ensomheten han lever i.

Men i alle fall. Historien presenteres som en slags dagbok og som sådan fungerer den bedre enn omtrent noe annet jeg har lest av den type litteratur. Lagerkvist faller ikke i direkte tale-fella. Fortelleren har en veldig tydelig stemme og boka er uvanlig troverdig som et enkeltmenneskes skildring av en serie begivenheter.

I den perioden som boka forteller om finner en rekke dramatiske hendelser sted. Krig og forræderi. Fortelleren spiller en liten rolle i disse begivenhetene, men ikke på langt nær den rollen han selv skulle ønske. Han opplever selv at han har stor selvinnsikt, men han avslører seg selv til tider og leseren danner seg etter hvert et noe annerledes bilde av ham. Det er en veldig spennende fortelling i og med dette, at fortelleren presenterer seg selv, på et vis, men at man samtidig danner seg et eget bilde av ham parallelt med dette.

Tar med boka til Helsinki og slipper den fri der. :-)

Slipper boka et eller annet sted på Suomenlinna i dag. Oppdaterer senere. :-)