Blodets hetta
4 journalers for this copy...
I en liten fransk by lever människorna tätt inpå varandra i ett till synes lugnt och välordnat samhälle. Den åldrade Silvio iakttar med den livserfarnes distans lantlivets lunk som plötsligt rubbas av häftiga passioner.François och Hélène Érard berättar för honom om sin kärlek, om sin långa väntan och slutliga förening. När deras dotter Colette gifter sig med Jean Dorin tycks vägen mot lycka utstakad. Men några månader senare drunknar Jean plötsligt, och det bedrägliga lugnet skakas om. Det förflutnas mörka hemligheter avslöjas en efter en, och Silvio har nyckeln till dem alla…
Blodets hetta är ett familjedrama som utvecklar sig likt en polisundersökning och skildrar de sjudande känslorna i ett inskränkt samhälles slutna rum. En aldrig utgiven, stark roman av Frankrikes stora, återupptäckta författare.
När den rysk-judiska författarinnan Irène Némirovsky, född 1903 och bosatt i Frankrike, deporterades till Auschwitz sommaren 1942 bad hon sin dotter ta hand om en resväska. Först 60 år senare öppnade dottern väskan - och fann manuskriptet till en roman som nu gjort succé världen över, "Suite française", på svenska "Storm över Frankrike".Den postuma utgivningen följdes av nyöversättningar av Némirovskys tidigare verk, "Balen", "Höstflugorna" och "Ensamhetens vin". 2007 gavs ännu ett tidigare okänt manus av Némirovsky ut i Frankrike under titeln "Chaleur du sang", troligen författat 1938-40. Nu kommer denna roman på svenska i översättning av Dagmar Olsson.
"Blodets hetta" utspelar sig på samma franska landsbygd som andra delen av "Storm över Frankrike", men har inte den bokens breda perspektiv eller långa omfång. Snarare än episk är den ett landsbygdens kammarspel med en enda egentlig huvudaktör, nämligen tiden.
Fripassagerare
Wow! For en interessant blindpassasjer! Tusen takk for din raushet, Deepswamp!
Takk for de journalene du har skrevet om boka og forfatterinnen. Dette kan bli et spennende bekjentskap. Har aldri lest noe av henne, og det at dette manuset så og si ble reddet ut av gasskammeret og funnet og utgitt 60 år senere, gjør jo boka spesiell i seg selv.
Gleder meg til å ta fatt på denne. Blir såpass nysgjerrig at jeg må ta en liten pause fra middelalderen og Kristin Lavransdatter for i bla litt i denne.
Takk for de journalene du har skrevet om boka og forfatterinnen. Dette kan bli et spennende bekjentskap. Har aldri lest noe av henne, og det at dette manuset så og si ble reddet ut av gasskammeret og funnet og utgitt 60 år senere, gjør jo boka spesiell i seg selv.
Gleder meg til å ta fatt på denne. Blir såpass nysgjerrig at jeg må ta en liten pause fra middelalderen og Kristin Lavransdatter for i bla litt i denne.
Dette var en meget interessant bok som jeg hadde stor glede av å lese. Den har jeg virkelig lyst til å dele med flere.
Den norsk oversettelsen av boka heter "Hett blod", noe jeg synes høres ut som en kiosk roman. Det er den så langt i fra!
En kort roman, kun 128 sider, med stort innhold.
En usedvanlig godt fortalt fortelling fra den franske landsbygden. Med få men megetsigende ord, tegner hun opp et bilde av den franske bonden, bare hør:
"Var och en stannar hemma på sina ägor, misstror grannen, bärgar säden, räknar sina slantar och bryr sig inte om något annat."
Det fascinerer meg at ei kvinne, født i St. Petersburg i 1903, - familien flyttet fra revolusjonen da hun var såvidt tenåring, som voksen bodde hun i Frankrike, Paris - årevis, mens hun levde av å skrive (skrev til sammen 15 romaner) - og ventet på å få fransk statsborgerskap, - at ei men en slik bakgrunn, skriver med slik innforlivd kjennskap til den franske landsbygda!
Hun skriver om de sterkeste allmennmenneskelige tema: kjærlighet, begjær, svik, gjerrighet, sosiale normer, troskap og død, ja, rett og slett "Blodets hete". Hun skriver med en ærlighet, og rettfremhet, der verken kvinnene eller mennene hun forteller om slipper unna. De må møte seg sjøl i de valgene de tar/har tatt. Det gjør inntrykk at hun tilhører mine bestemødres generasjon, for måten hun skriver på og det hun har på hjertet, virker så moderne både i form og innhold. - Det kommer vel av at de beste forfatterne skiver om det som skjer i menneskenes hjerter, og som Sigrid Undset skal ha uttrykt det, så forandres menneskenes hjerter ingenlunde.
Et sitat til, fra tidlig i boken, en samtale mellom Helene og Silvio. Helene har ordet først: "Min vän, tänker du någonsin inför en eller annan händelse i ditt liv på det ögonblick som var själva inledningen, det frö som gav upphov till händelsen? Jag vet inte hur jag ska säga---- Tänk dig en åker vid tiden för sådd, allt som döljer sig i ett vetekorn, de framtidiga skördarna... Nåväl, det är precis likadant i själva livet. (...) .. Sedan kom kriget, barnen... Ljuva händelser men också smärtsomma, hans död eller min, den efterlevandes förtvivlan.
- Ja, sa jäg, men om man visste på förhand hur skörden skulle bli, vem skule då så sin åker?
- Alla, Silvio, alla, sa hon och använde det namn som hon numera sällan ger mig. Det är det som är livet, glädje och tårar. Alla vill leva utom du."
Fortellingen sees gjennom øynene til den aldrende Silivo, som i første omgang virker å være en som betrakter menneskene litt utenfra, men nøktern distanse. Men etterhvert som dramaet utvikler seg og historien fortelles, endrer også karakterenes roller seg. Et fortellergrep om fungerer meget godt. Det passer også med skrivestilen at boken er delt inn i små kapitler, det gir lesningen rom for ettertanke, jeg får tid til å dvele både ved det gode språket, og innholdet i det jeg akkurat har lest, før jeg leser videre og fortellingen bringer inn en ny "twist".
Denne forfatteren var helt ukjent for meg, men et meget interessant bekjentskap. Jeg fikk lyst til å lese mer av henne! Takk igjen, Deepswamp, som overrasket meg med denne boka!
Den norsk oversettelsen av boka heter "Hett blod", noe jeg synes høres ut som en kiosk roman. Det er den så langt i fra!
En kort roman, kun 128 sider, med stort innhold.
En usedvanlig godt fortalt fortelling fra den franske landsbygden. Med få men megetsigende ord, tegner hun opp et bilde av den franske bonden, bare hør:
"Var och en stannar hemma på sina ägor, misstror grannen, bärgar säden, räknar sina slantar och bryr sig inte om något annat."
Det fascinerer meg at ei kvinne, født i St. Petersburg i 1903, - familien flyttet fra revolusjonen da hun var såvidt tenåring, som voksen bodde hun i Frankrike, Paris - årevis, mens hun levde av å skrive (skrev til sammen 15 romaner) - og ventet på å få fransk statsborgerskap, - at ei men en slik bakgrunn, skriver med slik innforlivd kjennskap til den franske landsbygda!
Hun skriver om de sterkeste allmennmenneskelige tema: kjærlighet, begjær, svik, gjerrighet, sosiale normer, troskap og død, ja, rett og slett "Blodets hete". Hun skriver med en ærlighet, og rettfremhet, der verken kvinnene eller mennene hun forteller om slipper unna. De må møte seg sjøl i de valgene de tar/har tatt. Det gjør inntrykk at hun tilhører mine bestemødres generasjon, for måten hun skriver på og det hun har på hjertet, virker så moderne både i form og innhold. - Det kommer vel av at de beste forfatterne skiver om det som skjer i menneskenes hjerter, og som Sigrid Undset skal ha uttrykt det, så forandres menneskenes hjerter ingenlunde.
Et sitat til, fra tidlig i boken, en samtale mellom Helene og Silvio. Helene har ordet først: "Min vän, tänker du någonsin inför en eller annan händelse i ditt liv på det ögonblick som var själva inledningen, det frö som gav upphov till händelsen? Jag vet inte hur jag ska säga---- Tänk dig en åker vid tiden för sådd, allt som döljer sig i ett vetekorn, de framtidiga skördarna... Nåväl, det är precis likadant i själva livet. (...) .. Sedan kom kriget, barnen... Ljuva händelser men också smärtsomma, hans död eller min, den efterlevandes förtvivlan.
- Ja, sa jäg, men om man visste på förhand hur skörden skulle bli, vem skule då så sin åker?
- Alla, Silvio, alla, sa hon och använde det namn som hon numera sällan ger mig. Det är det som är livet, glädje och tårar. Alla vill leva utom du."
Fortellingen sees gjennom øynene til den aldrende Silivo, som i første omgang virker å være en som betrakter menneskene litt utenfra, men nøktern distanse. Men etterhvert som dramaet utvikler seg og historien fortelles, endrer også karakterenes roller seg. Et fortellergrep om fungerer meget godt. Det passer også med skrivestilen at boken er delt inn i små kapitler, det gir lesningen rom for ettertanke, jeg får tid til å dvele både ved det gode språket, og innholdet i det jeg akkurat har lest, før jeg leser videre og fortellingen bringer inn en ny "twist".
Denne forfatteren var helt ukjent for meg, men et meget interessant bekjentskap. Jeg fikk lyst til å lese mer av henne! Takk igjen, Deepswamp, som overrasket meg med denne boka!
Artikkel om hennes liv og virke fra Wikipedia:
Liv og virke
Irène Némirovsky ble født i 1903 i Kiev, den gang i det russiske keiserdømmet. Némirovskys far, Léon Némirovsky, hadde slått seg opp på kornhandel og var en rik finansmann. Hennes flyktige og ulykkelige forhold til moren ble senere et vesentlig tema i mange av hennes romaner. I 1917 flyktet Léon Némirovsky med familien fra den russiske revolusjonen. Via et år i Finland og Sverige kom familien til Paris i Frankrike sommeren 1919. Irène begynte på universitetet i Sorbonne og begynte å skrive da hun var 18 år gammel.
I 1926 giftet Irène Némirovsky seg med en annen jødisk/russisk emigrant, bankmannen Michel Epstein, og de fikk to døtre, Denise, født i 1929; og Élisabeth, født i 1937. Némirovsky hadde jødisk bakgrunn, men 2. februar 1939 konverterte hun sammen med sine døtre (født i 1929 og 1937) til Den romersk-katolske kirke. Hennes søknader om franske statsborgerskap ble imidlertid avvist, til tross for hennes berømmelse, noe som skyldes dens tids antisemittisme.
Hun ble allerede med den første romanen David Golder, som ble påbegynt i Biarritz i 1925 og gitt ut i 1929. Den fortalte om en jødisk bankmann som ikke var i stand til en problemfylt datter til lags. Romanen ble en suksess og ble også filmet i 1930 med Harry Baur i tittelrollen og med Julien Duvivier som regissør. I 1930 ble hennes roman Le Bal, fortellingen om en dårlig behandlet datter og hevnen til en tenåring, først et skuespill og deretter filmatisert.
Manuskriptet til David Golder ble sendt i posten til utgiveren Éditions Grasset med en poste restante-adresse og signert «Epstein. H. Muller». Forlaget forsøkte å komme i kontakt med forfatteren, selv med en annonse i avisene, men forfatteren var opptatt; hun hadde født sitt første barn. Da Irène Némirovsky til sist møtte opp som forfatteren av David Golder er det sagt at utgiveren var overrasket over at en slik ung kvinne hadde skrevet en slik kraftfull bok.
Til tross for at hun ble anerkjent som en betydelig forfatter, ble fransk statsborgerskap nektet henne. Hun var av russisk-jødisk opprinnelse, men konverterte til katolisismen i 1939. Muligens et desperat forsøk på å unngå forfølgelse som jøder.[10] Hun skrev også i Candide og Gringoire, to magasiner som hadde antisemittiske tendenser. En nye biografi argumenterer at hva som motiverte Irène Némirovsky var ikke egen antisemittisme, men dype, vanskelige og komplekse følelser om hennes jødisk-russiske bakgrunn, shtetl-jødedom og i særdeleshet hennes overveldende vemmelse for sin mor.[11]
Ved 1940 var det blitt umulig for Némirovskys ektemann å arbeide i banken og samtidig kunne Irène Némirovskys romaner ikke lenger bli utgitt, begge deler grunnet deres jødiske bakgrunn. Da det nasjonalsosialistiske Tysklands tropper nærmet seg Paris, flyktet de med sine to døtre til landsbyen Issy-l'Evêque. Her ble det krevd at de skulle bære jødestjerne
13. juni 1942 ble Némirovsky arrestert som «statsløs person av jødisk bakgrunn» av det franske politiet under reguleringen av den tyske okkupasjonen. Gestapo hadde kontaktet SS RSHA for å få klargjort hva som skulle gjøres med henne. Ernst Kaltenbrunner beordret henne gasset. Da hun ble tatt, fikk hun sagt til døtrene: «Jeg må ut på en reise nå...»[10] Hun ble sendt til transittleiren Pithiviers utenfor Paris. Ifølge det offisielle leirkartoteket døde hun av tyfus, men skal ifølge senere kilder ha blitt deportert til Auschwitz den 17. august 1942 sammen med 928 andre jøder.[12][13] Den 6. november 1942 ble hennes ektemann Michel Epstein sendt til Auschwitz ble umiddelbart sendt i gasskammeret.[14]
En posthum bok, Storm i juni består av deler, som skulle være de første to av tilsammen fem. Boken utspiller seg i Frankrike fra den tyske invasjonen i juni 1940 fram til juni 1941. Da hun ble arrestert, ble manuskriptet, i form av en skrivebok, lagt i en reiseveske som fulgte døtrene Élisabeth og Denise Epstein gjennom livet. Først mot slutten av 1990-tallets våget døtrene å lese morens manuskript og besluttet å gi ut boken i Frankrike 2004.[10]
Liv og virke
Irène Némirovsky ble født i 1903 i Kiev, den gang i det russiske keiserdømmet. Némirovskys far, Léon Némirovsky, hadde slått seg opp på kornhandel og var en rik finansmann. Hennes flyktige og ulykkelige forhold til moren ble senere et vesentlig tema i mange av hennes romaner. I 1917 flyktet Léon Némirovsky med familien fra den russiske revolusjonen. Via et år i Finland og Sverige kom familien til Paris i Frankrike sommeren 1919. Irène begynte på universitetet i Sorbonne og begynte å skrive da hun var 18 år gammel.
I 1926 giftet Irène Némirovsky seg med en annen jødisk/russisk emigrant, bankmannen Michel Epstein, og de fikk to døtre, Denise, født i 1929; og Élisabeth, født i 1937. Némirovsky hadde jødisk bakgrunn, men 2. februar 1939 konverterte hun sammen med sine døtre (født i 1929 og 1937) til Den romersk-katolske kirke. Hennes søknader om franske statsborgerskap ble imidlertid avvist, til tross for hennes berømmelse, noe som skyldes dens tids antisemittisme.
Hun ble allerede med den første romanen David Golder, som ble påbegynt i Biarritz i 1925 og gitt ut i 1929. Den fortalte om en jødisk bankmann som ikke var i stand til en problemfylt datter til lags. Romanen ble en suksess og ble også filmet i 1930 med Harry Baur i tittelrollen og med Julien Duvivier som regissør. I 1930 ble hennes roman Le Bal, fortellingen om en dårlig behandlet datter og hevnen til en tenåring, først et skuespill og deretter filmatisert.
Manuskriptet til David Golder ble sendt i posten til utgiveren Éditions Grasset med en poste restante-adresse og signert «Epstein. H. Muller». Forlaget forsøkte å komme i kontakt med forfatteren, selv med en annonse i avisene, men forfatteren var opptatt; hun hadde født sitt første barn. Da Irène Némirovsky til sist møtte opp som forfatteren av David Golder er det sagt at utgiveren var overrasket over at en slik ung kvinne hadde skrevet en slik kraftfull bok.
Til tross for at hun ble anerkjent som en betydelig forfatter, ble fransk statsborgerskap nektet henne. Hun var av russisk-jødisk opprinnelse, men konverterte til katolisismen i 1939. Muligens et desperat forsøk på å unngå forfølgelse som jøder.[10] Hun skrev også i Candide og Gringoire, to magasiner som hadde antisemittiske tendenser. En nye biografi argumenterer at hva som motiverte Irène Némirovsky var ikke egen antisemittisme, men dype, vanskelige og komplekse følelser om hennes jødisk-russiske bakgrunn, shtetl-jødedom og i særdeleshet hennes overveldende vemmelse for sin mor.[11]
Ved 1940 var det blitt umulig for Némirovskys ektemann å arbeide i banken og samtidig kunne Irène Némirovskys romaner ikke lenger bli utgitt, begge deler grunnet deres jødiske bakgrunn. Da det nasjonalsosialistiske Tysklands tropper nærmet seg Paris, flyktet de med sine to døtre til landsbyen Issy-l'Evêque. Her ble det krevd at de skulle bære jødestjerne
13. juni 1942 ble Némirovsky arrestert som «statsløs person av jødisk bakgrunn» av det franske politiet under reguleringen av den tyske okkupasjonen. Gestapo hadde kontaktet SS RSHA for å få klargjort hva som skulle gjøres med henne. Ernst Kaltenbrunner beordret henne gasset. Da hun ble tatt, fikk hun sagt til døtrene: «Jeg må ut på en reise nå...»[10] Hun ble sendt til transittleiren Pithiviers utenfor Paris. Ifølge det offisielle leirkartoteket døde hun av tyfus, men skal ifølge senere kilder ha blitt deportert til Auschwitz den 17. august 1942 sammen med 928 andre jøder.[12][13] Den 6. november 1942 ble hennes ektemann Michel Epstein sendt til Auschwitz ble umiddelbart sendt i gasskammeret.[14]
En posthum bok, Storm i juni består av deler, som skulle være de første to av tilsammen fem. Boken utspiller seg i Frankrike fra den tyske invasjonen i juni 1940 fram til juni 1941. Da hun ble arrestert, ble manuskriptet, i form av en skrivebok, lagt i en reiseveske som fulgte døtrene Élisabeth og Denise Epstein gjennom livet. Først mot slutten av 1990-tallets våget døtrene å lese morens manuskript og besluttet å gi ut boken i Frankrike 2004.[10]
Sjekker ut på forumet om det er interesse for en bokring.
BOKRING:
babelfisk - boken er her.
LeishaCamden
Nordpirat
fler?
hjem til meg
Boken er nå på vei til første deltager.
Sammen med boka følger et vakkert blomsterkort med matchende frimerke, en gave fra Deepswamp, som følger med boka som bokmerke.
Trevelig lesning!
babelfisk - boken er her.
LeishaCamden
Nordpirat
fler?
hjem til meg
Boken er nå på vei til første deltager.
Sammen med boka følger et vakkert blomsterkort med matchende frimerke, en gave fra Deepswamp, som følger med boka som bokmerke.
Trevelig lesning!
Den har kommit fram. Ska genast börja läsningen.
En mycket bra bok! Rekommenderas!
På väg till Norge.
På väg till Norge.
Boka er hos meg og skal leses snart! 😊
