En morsom bok om den norske tur- og hyttetradisjonen som han mener nærmest er en religion. Jeg har tidligere ikke vært så begeistret for Kalvø og hans humor, men jeg ble anbefalt denne boka flere ganger så til slutt leste jeg den. Den er morsom til tider, noen ganger veldig morsom, andre ganger er det litt for mange ord. Jeg er enig i det meste han skriver om turer i fjell og skog.

Omtale fra forlaget:
"Are Kalvø vaks opp midt i eit postkort på Vestlandet. Likevel har han aldri blitt ein naturens mann. Han flytta til byen og såg seg aldri tilbake. Dette har aldri vore eit problem. Før no.
For nokre år sidan begynte Kalvø å miste venner til naturen. Gode venner, som før alltid var med på pub for å prate tull, begynte plutselig å gå i fjellet, legge ut bilde av skispor, og i fullt alvor seie sånt som at det berre er i møte med naturen at du forstår kor liten du er. Ein dag måtte Kalvø innsjå at han ikkje hadde ein einaste facebook-venn som ikkje hadde lagt ut eitt einaste bilde av seg sjølv på eit fjell. For første gong sidan han blei tvinga til slikt på skulen, la Kalvø derfor ut på tur, på ski og til fots, for å finne igjen vennene sine. Og for å finne ut kva i alle dagar det er som skjer. Kva driv dei med på desse hyttene om kvelden? Kva snakkar dei om? Er det rom for å seie til nokon ein møter i fjellet at ein synest natur er oppskrytt?"

I hylla ved inngangen til Oslo Visitor Centre i Østbanehallen.