Fra baksiden:

"St. Peterburg, nyttårsnatten 1899. Den notoriske spilleren Josef Nikolai Rubashov har spilt bort alt han eier og har. GAtene fylles av feirende russere. Men Rubashov er ikke ute og feirer. Han har en avtale. Med en mystisk gjest som skal by ham til sitt livs pokerspill.

'Du satser naturligvis din sjel, til fri forføyning, noe annet kommer ikke på tale.'

Spilleren Rubashov taper pokerpartiet mot den underlige gjesten, som selvfølgelig viser seg å være djevelen selv. Og han dømmes til ingenting mindre enn udødelighet. Den natten begynner Rubashov en lang og makaber reise som strekker seg over et helt århundre, en reise gjennom ondskapen og lidelsen i 1900-tallets Europa."

Dette er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Vi følger den udødelige Rubashov fra nyttårsaften 1899 til samme dag i 1999. I løpet av disse hundre årene følger vi Rubashov gjennom århundrets grusomheter og andre kjente situasjoner - første og annen verdenskrig, det delte Berlin under jernteppet, åttitallets narkotikamisbruk, etc. Vi skjønner etterhvert at djevelen er ikke den Onde i verden, det er mennesket selv som fyller den rollen.

Særlig verdt å legge merke til er den fantastisk formulerte "Traktat for udødelige" på side 105.

Lånt ut til Leisha =)

Denne plukket jeg opp hos Findabair lørdag 2. juni. Det blir kjempespennende å lese; jeg har lest én annen bok av denne forfatteren, 'Den vidunderliga kärlekens historia', og den var helt fantastisk. Så dette skal bli interessant. :-)

Begynte endelig å lese denne i går. Så langt veldig spennende, veldig godt beskrevet setting og veldig Vallgren ... :-)

Mer når jeg har lest ferdig boka.

Jeg leste ferdig denne boka på torsdag 20. mars. Wow! For en fantastisk bok. Den var fæl på mange måter – en grusom og trist historie – men fantastisk godt skrevet. Veldig spesiell. Jeg syntes den var veldig typisk Vallgren i skrivestilen og til dels i tematikken ... nå skal det sies at jeg bare har lest én bok av ham før (som sagt) så jeg har kanskje ikke det aller største sammenligningsgrunnlaget ;-) men jeg så mange likhetstrekk mellom de to. Kanskje særlig i språket som er veldig spesielt. Vet ikke helt hvordan jeg skal kunne definere det, men det er noe jeg tror de fleste vil forstå hvis de leser Vallgren. Han skriver på noe som kanskje kan beskrives som en gammelmodig måte. Gammeldags. Mange adjektiver, et spesielt ordforråd med en del gammeldagse ord som man ikke ser så ofte brukt i dag, og en god del formuleringer også som man kan si det samme om. Det er en krevende måte å skrive på, tror jeg, og man skal nok være en meget dyktig forfatter for å få det til.

Historien i denne boka er ganske utrolig, men samtidig troverdig på et vis. Selv om den foregår i vår verden og i vår historie beveger den seg over på et annet plan, mer over til nærmest en fabel, slik at i alle fall jeg så de ganske så konkrete beskrivelsene av det tyvende århundrets grusomme realiteter samtidig mer som bilder på menneskenes verste sider. Og de er jo ganske ille.

Jeg kan nesten ikke si noe særlig om plottet i boka uten å ødelegge litt for mye for eventuelle fremtidige lesere. Men det er en grusom historie. Rubashov har et ulykkelig liv, han har gjort en del tabber i livet sitt og har satt seg i en meget uheldig situasjon. Han tror at han kanskje har funnet en løsning på problemene sine ... men denne såkalte løsningen skal bare bringe ham enda mer problemer, uendelig mye mer lidelse enn han kunne ha forestilt seg. En stund går det bra, faktisk veldig bra. Men Rubashovs liv har tragediens form, som forfatteren sier … og man skjønner hele tiden at det ikke kan vare. Snart går det galt, og så bare verre og verre. Rubashov utsettes for de verste grusomheter etter hvert som århundret ruller forbi. Sterke scener. Det store målet med hans liv har blitt å finne dette vesenet som han i sin tid gjorde den skjebnesvangre avtalen med, denne som skulle løse alle hans problemer. Han søker ham gjennom alle Europas krigsskueplasser og slaktesteder. Men stadig ligger hans nemesis ett skritt foran. Eller ... ? Er virkelig ondskapen noe som springer ut fra ett sted, en skapning, slik det ofte har blitt påstått opp gjennom historien, eller lever ondskapen i oss, alle vi mennesker ... og også i Josef Rubashov?

Én ting jeg reagerte på, som jeg tror viser et hull i researchen til denne boka: Mot slutten av historien, da Rubashov og 'gjesten' treffes igjen, ser den unge husvertinnen til førstnevnte på TV, hun ser på overføringen av presidentens nyttårstale til det russiske folk. Dette er altså sent på kvelden, nærmere midnatt, på nyttårsaften 1999. Jeltsin sier at ... jeg husker ikke helt, hurra for Russland, sikkert, men til avslutning sier han at nå skal vi alle sammen synge nasjonalsangen og glede oss over det nye året som kommer. Men. Om jeg ikke husker veldig feil, så var Russlands nasjonalsang i Jeltsins tid Patriotsangen ... og den har som kjent ikke tekst. ;-) I vårt århundre, derimot, da boka er skrevet, synger også russerne når de står øverst på pallen. Men det er Putin som har gjeninnført den gamle Sovjethymnen og gitt dem en tekst å synge. Så der tror jeg sannelig Vallgren har tabbet seg ut på researchsiden. :-)

Som helhet betraktet en strålende prestasjon av en meget dyktig og talentfull forfatter. Vond å lese men en stor opplevelse. Takk for lånet, Findabair!!

En ny tanke! Putin ble jo faktisk fungerende president fra og med nettopp nyttårsaften 1999. :-) Så kanskje det skal forestille ham og ikke Jeltsin som holder talen Jelena ser på TV. Det står bare presidenten, og ikke noe navn. Men det var definitivt Putin som gjeninnførte hymnen til føderasjonen som nasjonalsang, og det gjorde han ikke den første dagen på jobb. ;-) Så her har det skjedd en glipp et sted ... :-)

Føler meg smart nå, ja ... ;-)

Ga denne tilbake til Findabair på BC-treff i dag. Takk for lånet!!

Rubashov er hjemme hos meg igjen. Takk for interessant journalføring, Leisha =)